Montasjen sammenfatter tiden – nåtid, fortid, fremtid – historiske lag - for å skape en ny opplevelsesform – samtidighet – simultanitet. Den billedmessige virkeligheten presenterer tiden simultan – den river inntrykkene ut av sin lineære eksistens for å brette dem ut ved siden av hverandre, over hverandre, under hverandre, bak hverandre - for å skape en sammenhengende erfaring der jeg og verden og tiden blir ett. Jeg er tilstede i det simultane – i lagene der den gamle versjonen av meg selv forenes med den jeg er i dag og den jeg er i ferd med å bli. Jeg er ikke alltid klar over at jeg ha vært noen annen enn den jeg er akkurat nå. Jeg husker meg likedan i dag som før – som konsistent og essensielt lik - noe i meg er til stede i hele livet mitt – en rød tråd som skaper kontinuitet og som vever livet sammen til mitt livs lappeteppe uten begynnelse og uten slutt – uten endelig retning og kanskje også uten mening. Allikevel strever jeg med å se meningen i alt – fordi noe i meg kan ikke akseptere at livet jeg lever kan være meningsløst – og jeg bruker derfor tid og krefter på å binde sammen fragmenter som aldri var tenkt å høre sammen – og jeg gir prosjektet videre til en betrakter - til den andre for å fullføre det jeg har påbegynt og for å dreie det meningsskapende arbeidet mitt inn i ny retning. Kan hende betrakteren oppdager mening i mine livsmontasjer – en mening som ikke lenger tilhører meg. På denne måten blir montasjen frigjort fra sin skaper og vever seg inn i den andres liv – i den andres opplevelser.
Japanske impresjoner
Amsterdam 2018